Ispedd klipp av brennende kors, en provoserende CD illustrert med restene av en utbrent kirke, og distribuert med Zippo, aviser som beskriver en tumultarisk rettshistorie: «Bad Vibes» lyser opp et okkult musikalsk univers som, bak sin kaotiske glød, nærer en kontemplativ side. , grensen til det intellektuelle.
«Her kretser alt rundt sansene», forklarer Thomas Algar, utstillingens kurator, med hulestemmer i bakgrunnen. «Årsaken til black metal er ikke å ligge med mange jenter, det er å stirre ned i avgrunnen».
Black metal, som har sin opprinnelse i det myke og stille Norge på midten av 1980-tallet, tar sikte på å avvise konformisme, og tar til orde for en tilbakevending til det grunnleggende der skog spiller en viktig rolle.
En historie næret av norrøn mytologi, vikinghistorie, populær legende og satanisk fantasi, satt til rå, slitende, mettede lyder, produksjonen er bevisst rustikk.
«Kjernebudskapet til black metal er at mørke er bra», sier den tidligere profesjonelle fotballspilleren som ble filosof Dan Eggen.
«Babyspisere»
I nesten fire tiår, i små provinsbyer, har grupper som består av utenforstående sopp, ansiktene deres malt i svart og hvitt, dekket av strømpebånd og piggete armbånd, og skriker forskjell.
Wise Norway føder tungvektere som Mayhem, Darkthrone, Bursum, Satyricon, Immortal, Emperor, Dimmu Borgir, hvis navn krysser landegrensene. Noen ganger er rettsvesenet båret av tidsskriftet.
I 1993, da miljøet ble tynget av konflikter og trusler, knivstukket og drepte bassisten «Work Vigorness» Mayhems gitarist og vokalist Austin Orseth.
Året etter ble han dømt for drapet, men også for brenning av kirker, inkludert flere hundre år gamle bygninger på den tiden, som ble lagt i aske av en håndfull black metal-medlemmer.
Senere skulle Vikernes, etablert i Frankrike, være opptatt av rettferdighet der med tanke på terrormotiver og ekstremistiske skrifter.
– En viktig årsak til at norsk black metal har oppnådd en slik status, i alle fall i utlandet, er det som skjedde i disse årene, sier Thomas Algar. «Derfor anses norsk black metal som mer brutal enn andre.»
Dette bildet av «babyspisere» som klamrer seg til huden hans, tilskrives imidlertid, ifølge ham, kun noen spesielt seriøse personer.
«Sannheten er at de fleste er vanlige folk som liker å se skibegivenheter i en god lenestol, profesjonelle musikere og fedre som er litt skarpere musikkentusiaster», bemerker kuratoren.
«Motsigelse»
Men gitt sin trassige natur, har black metal, som trosser institusjonell orden som pesten, en plass innenfor Nasjonalbibliotekets ærverdige vegger?
— Det er en form for ironi, istemmer Marte-Kain Sandengen, bibliotekets utstillingssjef. «Men det kan ikke ses bort fra at norsk black metal er en viktig del av den nasjonale kulturarven.»
«En del av vårt mandat er å dele denne arven med offentligheten, ikke bare mainstream-kulturen som Ibsen, Hamson og andre store forfattere, men også undergrunnskulturens uenige stemmer», argumenterer han.
Senere ble black metal stille i lovens øyne og har for lengst gått inn i mange.
I dag er Timmu Borgir å finne sammen med Nasjonalt Radiosymfoniorkester og en utstilling på Satyricon Munch-museet.
Black metal har også sin egen sjanger på sin kjente festival (Inferno), Spellemannbreisen (Norsk «Grammy Awards»), sine ambisiøse artister på ungdomsmusikkkonkurranser – og dens globale popularitet har ført UD til utlandet. For å innlede sine diplomater.
Andre steder dør fordommene hardt. I mars avlyste brasilianske myndigheter en konsert av Mayhem, feilaktig mistenkt for å være nynazist.
«Onde skaperen. Avid student. Analyst. Ekstrem popkulturforsker. Frilansmatentusiast.»